Turnelivet en underlig affære

Turnelivet er en underlig affære,
Jeg blir ofte spurt om hvordan vi greier å holde ut.
Om vi ikke blir lei osv.
Her kommer en liten hilsen og stemningsrapport fra meg og Sambandet til alle der ute.

Åge blogg

Nattdans…
Det er om natten det skjer.
Vi  raser gjennom vinternatt, sommernatt, svart natt, lys natt. Romskipet har mistet all kontakt med jorden, det går mot en ukontrollert landing.
Vi omfavner hverandre med ord, vi lyver, vi skryter, vi er seierherrene, den ensomme rytter, de ville horder, et taterfølge.
Vi erobret frihet, vi er fanger, en testosteronflodbølge hevet over alle lover, uovervinnelige, langt fra det trivielle, ingen kan nå oss.
Vi lever i drømmen, befridd fra barndommens fengsel, havarerte samliv og ekteskap. Vi forteller historier, latteren danser, legger myke tepper over  våre sår, tårer og fortvilelse. Forsterker glede og vennskap, alt er tillatt, ingen stengsler ingenting fortrenges.
Vi skjærer dypt, nådeløst, sannheten svir, ensomme i flokk er vi som alle andre med våre sorte belter i selvbedrag.
Barnetro, fedre som ble borte, mødre som var der, som ble sviktet, alle har vi vår historie, skjulte for omverdenen, gitt i åpenhet og tillit til hverandre.
Den virkelige verden kommer på besøk gjennom skingrende plastdingser.
Det hviskes ømme ord som kjemper seg fram gjennom mobilnettets skurrende landskap.
Noen telefoner har vært stille lenge nå. Blanke blikk møtes i forståelse. Ord om lengsel, tanker om det som var, om det som kunne ha vært. Vi  deler vår kjærlighet til våre barn, barnebarn, kjærester, hustruer. De blir dronninger, prinsesser, prinser, og konger. Når farer truer dem blir vi en samlet enhet klare til å gå i krigen , mot plapprerne, baksnakkelsene, hviskerne, spyttslikkerne, de nådeløse overskriftene.
Når dagen innhenter oss falmer storheten og vi innser  at vi også er maktesløse og sårbare, at vi bare kan lindre og gi trøst…

Vi priser de vennlige ansiktene, gleden, varmen som strømmer i mot oss, over  å være elsket, beundret, i sekunder, minutter. Timer av helhet, forskjønnet av digitale spotlights, lenket fast til troen på vår egen fortreffelighet.

Jeg reiser med tiden, og er der igjen, kveld etter kveld, tilbake til den første konserten, en gang for lenge, lenge siden.
Denne besettende følelsen: Jeg er noe, jeg er noen, noen bryr seg om meg, jeg får til noe, jeg lykkes, jeg synger bort alle nederlag, ingen redsel, ingen skygger er her. Bak sangen ligger livet, historien, om det vonde, det vakre, sorgen og gleden.
Jeg er som dere og det forstår dere.
I nattdansen deler vi alt, ingen ord  er nødvendige,
Alle nøkler kastet, alle bruer brent, point of no return, stødig mot stupet.

åge

Julesangen og julestjerna

Bilde-4

Jula 1957 var jeg 8 år.
Jeg så fram til en herlig jul med pakker,  god mat, fred og fordragelighet i heimen.
På radioen, den ene kanalen vi den gang hadde, var det julemusikk som nå
det var også masse snø i Gullvikmoen, kort og godt en drømmejul.
Julaften var så fin. Med vakkert pyntet juletre, og masse pakker. Ribbe og alt som hørte til sto på bordet,
og verden var på mange måter enestående vakker og ukomplisert.
Vi gikk alltid rundt juletreet og sang alle de kjente og kjære julesangene.
Vi startet med,, Jeg er så glad hver julekveld, og det hele gikk suverent helt til vi kom til dette verset :

Da tenner moder alle lys,
så ingen krok er mørk;
hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk:

Ørk? tenkte jeg, hva er nå det?
Et Ørk?
En Ørk?
Er en Ørk stor?
Hele verdens Ørk?
Jeg hang nesten ikke med rundt juletreet, men kom til meg selv rundt følgende vers :

Hun sier at den lyser enn og slukkes aldri ut,
og hvis den skinner på min vei, da kommer jeg til Gud.

HVIS… den skinner på meg tenkte jeg, så kommer jeg til Gud. Aldri hadde noen stjerne sett meg,
aldri hadde noen stjerne brydd seg om å skinne på meg. Jeg var fortapt ! jeg kom ikke til Gud.
Den grusomme sannheten la seg som et kvalmende teppe over meg…ikke forsto jeg hva en Ørk var, og ikke kom jeg til Gud !

Jeg hadde forsåvidt vært I nærheten av samme problemstilling tidligere samme året I forbindelse med 17 mai.
De voksne, og vi barna sang Ja vi elsker, jeg sang  også med av med hjertens lyst.
Den gangen sang man  selvfølgelig alle versene, og  det kunne vel være en påkjenning og kraftprøve for både liten og stor.
Problemene meldte seg allerede i vers 2:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øivind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
fra dets høye Sverre talte Roma midt imot.

En av de beste kameratene mine het Øyvind Thorsen.
Hva hadde Øyvind å gjøre her i denne sangen?
Sverre som var naboen vår, jobbet på kaia, og drakk øl sammen med faren min, nei, det kunne  nok ikke være han.
Jeg  fikk jeg nesten hodepine av kvad, kjemperad, blod og Roma  og alle de  rare ordene.
Foreldrene mine og de voksne så ganske fornøyde ut, så det var sikkert ingen krise.
Da jeg noen dager sener møtte Sverre  Nabo og spurte han om det var vanskelig å snakke Mot Roma,
så han rart på meg, ristet på hodet og gikk videre.
Brått var jeg tilbake rundt juletreet. Pappa stemte i med Glade jul, og vi kastet oss begeistret ut i det;

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
:/:Lønnlig i blandt oss de går.

Etter som jeg var i DET hjørnet denne julaften så traff også denne teksten meg med full kraft.
Hvor gjemmer de seg ?
Englene altså, kan de påvirke stjernene til å skinne på meg?  Kanskje det finnes håp allikevel?
Alt det andre: Flyver med paradis grønt, og hvor de ser HVA for Gud er skjønt,
var så meningsløst at jeg bestemte meg der og da for å holde det for meg selv…
de måtte bare babble på, og late som om de forsto.
Jeg forsto ikke, men aktet ikke å dele den hemmeligheten med noen.
Slik fortsatte vi rundt juletreet. En malstrøm av uvirkelige ord og bilder surret rundt I hodet mitt.
Mye av det var faktisk så skummelt at jeg nesten ikke turde å høre på det..
Det var blod og kors og ,,for opp til himmelen, og kom bare plutselig ned igjen,, og ga sitt liv, og sitte I lønn.
Jeg kunne sittte jeg og, men hun satt I lønn,,?  enda en  språklig, uforståelig gåte for en  åtteåring.

hvor man deg intet annet bød
en stall og krybbe,
kors og død!

En fattig jomfru satt i lønn,
hun satt i lønn
og fødte himlens kongesønn. Halleluja, halleluja!

De nye Kongsberg hoppskiene mine sto borte I et hjørne og smilte til meg, med løfter om herlighet og virkelighet.
Da fattern avsluttet seansen med Deilig er jorden,  var jeg helt utslitt, men tok med meg de siste linjene som jeg forsto så godt, og som faktisk trøstet litt :

Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!

Jeg rusla ned på rommet mitt, trakk gardina forsiktig til side, og  kikka ut på julenatta I Namsos.
Jeg så over taket der Heimbrent-Martin bodde.
I vindsusglasset så plutselig jeg mitt eget ansikt som I et speil.
Jeg kikket opp mot himmelen og ble nesten blendet av den blanke vakre stjerna som skein ned på meg….

God jul.

åge