Tiårets låt

Adresseavisens UtAwards-priser ble lørdag 30 januar arrangert for tiende år. I anledning jubiléet hadde juryen satt opp kåringen av tiårets trønderske låt. Alkymisten fikk flest stemmer foran «Råne» av hiphop-gruppa Fremmed Rase og Gåtes «Bendik og Årolilja».

UT awards

Husker du hvordan det var å motta prisen Åge? – Nei, æ gjør da itj det.

–Men det var stor stas selvfølgelig. Dette var på mange måte begynnelsen på nykarrieren min, det. Og så var det jo artig å være med på showet. Så mye ungt.
Selve øyeblikket på scenen ligger for dypt begravd i trønderrockerens milliarder av hjerneceller til å dukke opp til overflaten under en telefonsamtale. Men året 2005 er sterkt forankret i Åges bevissthet. Comebackåret. «To skritt frem». Vi andre husker også hvordan låta «Rød Løper» skapte furore med sitt dårlig skjulte spark til daværende kulturminister Trond Giske, samme mann som delte ut pris til Åge for årets trønderske artist. For mottakeren skapte ikke det noen spesiell spenning.

Trond tåler en støyt
–Jo, men han tåler en støyt altså. Det gjør’n. Pluss at jeg aldri har hevda at jeg sang om han heller. Alle andre hevda det. Jeg sa ikke mer enn jeg gjorde i teksten, bedyrer Åge som opp gjennom åra har fått et uttall priser.
–Blir man litt blasert?
–Nei! Et klapp på skuldra er mye bedre enn et spark i skrittet, som jeg liker å si.
–Hvordan opplever du festene på Ut-Awards?
–For en kar som meg som stort sett pusler alene er det artig å møte andre musikere. Mingle litt. Det er koselig det.
–Koselig?
–Bare det ikke blir for mye, det er skummelt.
–Hvordan da?
–Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er noe med min sjølvalgte tilværelse jeg trives godt med. Men derfor er Ut-Awards en bra greie for å komme seg ut.

Skriver på Hurtigruta
Den siste tiden har Åge tilbrakt på Hurtigruta, der låtskrivinga har skutt god fart. Han ser framover nå, og ler rått når vi prøver å lure ut noen gamle nachspielhistorier fra Ut-Awards.
–Det er ingen ting jeg vil fortelle til deg nei, hehe.Til sin store glede har han fanget opp at «Alkymisten» er nominert til tiårets beste trønderske låt.
–Det er virkelig stor stas.
–Er det ekstra gjevt å vinne pris når det er publikum som har stemt?
–Ja, jeg vil si det. I utgangspunkt er jeg skeptisk til de som har som jobb å synse.Så får vi se hva som hva som skjer under Ut-Awards-utdelingene. Åge er klar på at det å være nominert, sitte i salen og vente – for så ikke å vinne – slettes ikke er noe høydepunkt.
–Det er ikke noe artig nei. Men jeg vil tro alle de nominerte synes det er veldig bra å bli regnet med. Det er helt suverent i seg sjøl. Men å sitte der og glise, være kjempeglad for å bli nummer to, det tror jeg alle skjønner ikke er så artig. Derfor får man skynde seg og glede seg så lenge man er nominert.

Audun Hoem Hagen – Adressa
Jan Petter Søraa – Foto

Katalysator

Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.

KatalysatorDa sangen om Janne Ahonens smil ble sluppet for radio, skreiv jeg at dette ganske åpenbart gikk i retning ny seier hos folk flest. Dette albumet er mye, mye bedre enn som så. www.puls.no er faktisk platas klart svakeste spor og helt på toppen av kvalitetstoppen ligger Høstsang.

Både melodi- og tekstmessig er den en perle, en dyster sådan. Om ikke deler av albumet virkelig sprudla, kunne en bli nervøs av mindre, med tanke på opphavsmannens nære framtid. Den har faktisk ikke lite til felles med Jens Bjørnebos Besøk, som Anne Grete Preus så fornemt satte musikk til seint på 80-tallet.

Musikalsk er Katalysator svært variert – og da snakker jeg om stemning og tempo, ikke kvalitet. Her fins de sarteste ballader, i velkomponert samspill med stor rock av den typen Ulf Lundell og Åge sjøl stelte med tidlig på 80-tallet. Rio de Janeiro kan være et godt eksempel. Det er denne tradisjonen han drar veksler på, når han gjør en overlegen cover av den her til lands sørgelig forbigåtte danske låtskriveren Johnny Madsen. (I hjemlandet kalles han ofte Danmarks Springsteen. Helt feil; Madsen er Bob Dylan opp ad dage og hører du ikke forskjell på Dylan og Springsteen, er det nok på tide du utvider platesamlinga di.)

Så ligger det en salme her. Ja, en salme. Hverdagsbønn er ikke noen bønn i vanlig forstand, mer en slags tvilendeog bekymringsfull henvendelse, vil jeg si. Til han der oppe. Om de evige spørsmål. Og er det slik at mennesket er skapt i Guds bilde, eller tvert om? At det er vi som har funnet opp Gud?

Mange vil nok mene opphavsmannen kommer farlig nær generalisering idet han i Monster framstiller mannen som sådan som drittsekk fullt så dårlig kan det da ikke stå til, all den stund Sambandet akkurat i denne sangen presenterer to fantastiske, mannlige gitarsolister! Nå er ikke jeg fullt så hårsår, men her er altså mangt og meget å tenke over mens du lytter til noe av den fineste, tradisjonelle rocken som lages.

Da kan du kanskje ikke forlange stort mer?

Jeg mener å ha lest at Åge Aleksandersen har hyra en toppetasje midt i Trondheim by som skrivestue. Om dette stemmer, bør brakka snarest oppgraderes til trøndernes svar på hovedstadens æresbolig for kunstnere, Grotten, der Arne Nordheim i dag holder hus. Om dette kan medvirke til at Åge i enda mange år vil føle seg evig ung, slik han synger i tittelkuttet, må dette for Trøndelags vedkommende helt opplagt kunne bokføres som utgift til inntekts ervervelse. I økonomisk forstand, ja men først og fremst i form av åndelig føde.

Arild Rønsen – PULS

Ei fantastisk fin plate

Åge har lagd enda ei fantastisk fin plate. Men selv om rock kan være så mangt, skal du vite dette: «Snöharpan» er ikke rock. Dette er ei samling viser som, musikalsk sett, like gjerne kunne kommet til verden før Chuck Berry kobla gitaren sin til en forsterker. Dette er mer Evert Taube enn Ulf Lundell.

dan_andersson_webDette betyr ikke at det låter gammeldags. Tvert imot; det låter helt up to date. Hensikten kan bare ikke ha vært å lage oppfølgeren til hans forrige fulltreffer.

Da iler vi like gjerne til med unntaket fra regelen. «Frestaren» er – ja; rock. Ikke boom-banga-bang a la Atomkrig & Reagan & Gorbatsjov, men folkrock slik ikke så veldig mange gjør nettopp Åge Aleksandersen etter. «Jag Har Drömt» og «Till Min Syster» er også låter et helt nedpå Sambandet uten videre kunne presentert.

Musikken er bygd rundt den svenske lyrikeren Dan Anderssons (188-1920) verk. Han er en strålende forteller, hva enten han behandler livets store spørsmål, eller rett og slett at han har blitt dritings og stikki fra både kjerring og hus – og tekstene nærmest roper på å bli tonsatt, for her er ikke noen vers med tre linjer og noen med fem eller annet nymotens fiksfakseri. Formen er strikt, liksom rimene er det.

Så til tusenkronersspørsmålet: Hvordan fikser Åge å synge svensk? Det går på skinner; innimellom kan han bli en anelse teatralsk, men det kan han jo også bli på norsk – spesielt i de mest følsomme balladene. De fleste nordmenn fikser faktisk elegant å synge svensk – da er jeg mer skeptisk til det varslede prosjektet fra Tylden & Co, der et svensk dansband skal synge norsk… Det kan bli saker, det!

Åge forteller at han første gang hørte Dan Anderssons dikt da han satt på fanget til bestefar. Sånn sett har vel livet nå gått i en slags sirkel. Jeg veit om opptil flere bestefedre som med fordel kunne friske opp gitarkunnskapene en smule, for så å gi barnebarnet en innføring i Dan Andersson og Åge Aleksandersens kunst. Kanskje kommer et barn av 2000-tallet en gang til å gjøre slik Springsteen har gjort med Pete Seger – å lage sin versjon av materialet som skjuler seg i «Snöharpan»?

Arild Rønsen – PULS