Kunstnerisk triumf

Hvilken kunstnerisk triumf for nestoren i norsk rock! «To Skritt Frem» er et sant oppkomme av fiffige melodier, glitrende arrangement og et tekstmateriale av en annen verden. Det er ikke hver dag jeg blir glad, varm innerst i sjela, av noe såpass prosaisk som å få ei ny plate. Men dette var deilig.

To Skritt FremLa oss begynne med tittelkuttet, for det illustrerer en artist med både sjøltillit og sjølironi. Når man først skal skrive en sang med en sånn tittel; hvorfor da ikke gå tilbake til seg sjøl? Alle vil jo kjenne igjen riffet fra «Levva Livet», men det gjør jo ingenting. Tvert imot – det er bare med på understreke budskapet. Og man kan kanskje ikke bli dratt til TONO-retten for å plagiere seg sjøl?

Sambandet er forresten i toppslag, hvilket vi i og for seg fikk bevis for allerede med singelen. De spiller streit, trøndersk/amerikansk rock, og gjør det så stødig så stødig – selv om de etter hvert får akkordprogresjoner å forholde seg til som krever topp konsentrasjon. Kanskje akkurat derfor; Aleksandersen har med åra utvikla seg til en oppfinnsom komponist, en mann som innafor rammene sjangeren gir, tillater seg å tilføre høyst fargesprakende harmoni-koloritt.

«To Skritt Frem» er et befriende enhetlig album, ikke minst hva tekstene angår. De er førsteklasses, alle sammen, først og fremst fordi de er skrevet av en mann som brenner for noe. Det kan være kjæresten, det kan være forbannelsen over dandy-kåte politikere, det kan være… alt mulig. Poenget er at Åge bryr seg. Han låter aldri likegyldig.

Helt fantastisk er «Bak Slør», sangen om kulturkonfliktene vi alle er nødt til å forholde oss til, daglig – etter at også vårt land, heldigvis, er blitt såkalt flerkulturelt. Gjør vi som Åge vil, skal vi krangle som ville helvete, samtidig som vi strekker ut ei hånd. Som Bono ville sagt det: Vi har bre én klode:

Som en skygge i en bakgård
Som en skygge på et foto
Som en skygge i et liv
Som en skygge over frihet
Som en skygge
Bak slør
Du steiner dine mødre
Pisker dine søstre
Lemleste dine døtre
Bak slør
Men æ vil vær din venn

Best av alt med denne plata; den blir bedre og bedre jo lenger ut i den du kommer. I 2005 følger Åge Aleksandersen oppskriften til 5-milsslukeren Magnar Lundemo: – Jeg åpner steinhardt, og så øker jeg på etter hvert!

Etter vel halvgått løp setter han inn dødsstøtet. Først gjennom duetten med Stefan Sundström, «Vi drar på staaaaaaan…». Det lukter litt Magnus Uggla…? Right you are! I hvert fall musikalsk – men i motsetning til Uggla, steller ikke herrene Aleksandersen & Sundström med bare tull! Det var dét alt handla om: Ned med våpna! Vi drar på by’n!

Dette er den uten sammenlikning beste sangen som til nå er skrevet om det smått obskure «100-årsjubileet».

Er det mulig å skrive oppløftende om tilstandene på skamflekken Guantánamo? Åge får følge av Stina Moltu, som synger om sommerfugler uten vinger, på et språk jeg ikke kan – men som jeg skjønner så inderlig godt.

Det hele lander i «Skyggeland» – mer presist; i stemnninga av et skyggeland. Det er i den stemninga det går opp for deg, at Åge Aleksandersen – i en alder av femti og ganske mye – har lagd sitt beste album.

Arild Rønsen – PULS

Julesangen og julestjerna

Bilde-4

Jula 1957 var jeg 8 år.
Jeg så fram til en herlig jul med pakker,  god mat, fred og fordragelighet i heimen.
På radioen, den ene kanalen vi den gang hadde, var det julemusikk som nå
det var også masse snø i Gullvikmoen, kort og godt en drømmejul.
Julaften var så fin. Med vakkert pyntet juletre, og masse pakker. Ribbe og alt som hørte til sto på bordet,
og verden var på mange måter enestående vakker og ukomplisert.
Vi gikk alltid rundt juletreet og sang alle de kjente og kjære julesangene.
Vi startet med,, Jeg er så glad hver julekveld, og det hele gikk suverent helt til vi kom til dette verset :

Da tenner moder alle lys,
så ingen krok er mørk;
hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk:

Ørk? tenkte jeg, hva er nå det?
Et Ørk?
En Ørk?
Er en Ørk stor?
Hele verdens Ørk?
Jeg hang nesten ikke med rundt juletreet, men kom til meg selv rundt følgende vers :

Hun sier at den lyser enn og slukkes aldri ut,
og hvis den skinner på min vei, da kommer jeg til Gud.

HVIS… den skinner på meg tenkte jeg, så kommer jeg til Gud. Aldri hadde noen stjerne sett meg,
aldri hadde noen stjerne brydd seg om å skinne på meg. Jeg var fortapt ! jeg kom ikke til Gud.
Den grusomme sannheten la seg som et kvalmende teppe over meg…ikke forsto jeg hva en Ørk var, og ikke kom jeg til Gud !

Jeg hadde forsåvidt vært I nærheten av samme problemstilling tidligere samme året I forbindelse med 17 mai.
De voksne, og vi barna sang Ja vi elsker, jeg sang  også med av med hjertens lyst.
Den gangen sang man  selvfølgelig alle versene, og  det kunne vel være en påkjenning og kraftprøve for både liten og stor.
Problemene meldte seg allerede i vers 2:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øivind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
fra dets høye Sverre talte Roma midt imot.

En av de beste kameratene mine het Øyvind Thorsen.
Hva hadde Øyvind å gjøre her i denne sangen?
Sverre som var naboen vår, jobbet på kaia, og drakk øl sammen med faren min, nei, det kunne  nok ikke være han.
Jeg  fikk jeg nesten hodepine av kvad, kjemperad, blod og Roma  og alle de  rare ordene.
Foreldrene mine og de voksne så ganske fornøyde ut, så det var sikkert ingen krise.
Da jeg noen dager sener møtte Sverre  Nabo og spurte han om det var vanskelig å snakke Mot Roma,
så han rart på meg, ristet på hodet og gikk videre.
Brått var jeg tilbake rundt juletreet. Pappa stemte i med Glade jul, og vi kastet oss begeistret ut i det;

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
:/:Lønnlig i blandt oss de går.

Etter som jeg var i DET hjørnet denne julaften så traff også denne teksten meg med full kraft.
Hvor gjemmer de seg ?
Englene altså, kan de påvirke stjernene til å skinne på meg?  Kanskje det finnes håp allikevel?
Alt det andre: Flyver med paradis grønt, og hvor de ser HVA for Gud er skjønt,
var så meningsløst at jeg bestemte meg der og da for å holde det for meg selv…
de måtte bare babble på, og late som om de forsto.
Jeg forsto ikke, men aktet ikke å dele den hemmeligheten med noen.
Slik fortsatte vi rundt juletreet. En malstrøm av uvirkelige ord og bilder surret rundt I hodet mitt.
Mye av det var faktisk så skummelt at jeg nesten ikke turde å høre på det..
Det var blod og kors og ,,for opp til himmelen, og kom bare plutselig ned igjen,, og ga sitt liv, og sitte I lønn.
Jeg kunne sittte jeg og, men hun satt I lønn,,?  enda en  språklig, uforståelig gåte for en  åtteåring.

hvor man deg intet annet bød
en stall og krybbe,
kors og død!

En fattig jomfru satt i lønn,
hun satt i lønn
og fødte himlens kongesønn. Halleluja, halleluja!

De nye Kongsberg hoppskiene mine sto borte I et hjørne og smilte til meg, med løfter om herlighet og virkelighet.
Da fattern avsluttet seansen med Deilig er jorden,  var jeg helt utslitt, men tok med meg de siste linjene som jeg forsto så godt, og som faktisk trøstet litt :

Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!

Jeg rusla ned på rommet mitt, trakk gardina forsiktig til side, og  kikka ut på julenatta I Namsos.
Jeg så over taket der Heimbrent-Martin bodde.
I vindsusglasset så plutselig jeg mitt eget ansikt som I et speil.
Jeg kikket opp mot himmelen og ble nesten blendet av den blanke vakre stjerna som skein ned på meg….

God jul.

åge

Åge-feber på Tahiti

Publikum i ekstase da Åge Aleksandersen og Sambandet entret Tahiti-scenen torsdag.

Tahitifestivalen 2009Alle billettene var revet bort. 2.300 mennesker møtte opp på Tahiti-festivalen for å ‘Levva livet’.

Og de fikk det de ville ha. Trønderrockens gudfar var akkurat så sexy, tøff, flørtende og rå som bare Åge Aleksandersen kan, til ellevill jubel hos publikum.

Strofen «Det e min dag i dag, hærregud for en hæli dag,» har neppe blitt sunget høyere og med mer innlevelse i Kristiansund enn torsdag kveld på Tahiti.

Det var allsang. Helt på grensen.

Og Åge og Sambandet leverte. Virkelig.

Til tross for at den svært populære whiskeystemme-trønderen nylig rundet 60, var det få ting som tydet på at han har tenkt å gi seg med det første.

Og med Sambadet i ryggen, som virkelig fant seg til rette på Tahiti-scenen, ble det hele en bunnsolid konsertopplevelse.

Se bilder fra Tidens Krav HER