Katalysator

Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.

KatalysatorDa sangen om Janne Ahonens smil ble sluppet for radio, skreiv jeg at dette ganske åpenbart gikk i retning ny seier hos folk flest. Dette albumet er mye, mye bedre enn som så. www.puls.no er faktisk platas klart svakeste spor og helt på toppen av kvalitetstoppen ligger Høstsang.

Både melodi- og tekstmessig er den en perle, en dyster sådan. Om ikke deler av albumet virkelig sprudla, kunne en bli nervøs av mindre, med tanke på opphavsmannens nære framtid. Den har faktisk ikke lite til felles med Jens Bjørnebos Besøk, som Anne Grete Preus så fornemt satte musikk til seint på 80-tallet.

Musikalsk er Katalysator svært variert – og da snakker jeg om stemning og tempo, ikke kvalitet. Her fins de sarteste ballader, i velkomponert samspill med stor rock av den typen Ulf Lundell og Åge sjøl stelte med tidlig på 80-tallet. Rio de Janeiro kan være et godt eksempel. Det er denne tradisjonen han drar veksler på, når han gjør en overlegen cover av den her til lands sørgelig forbigåtte danske låtskriveren Johnny Madsen. (I hjemlandet kalles han ofte Danmarks Springsteen. Helt feil; Madsen er Bob Dylan opp ad dage og hører du ikke forskjell på Dylan og Springsteen, er det nok på tide du utvider platesamlinga di.)

Så ligger det en salme her. Ja, en salme. Hverdagsbønn er ikke noen bønn i vanlig forstand, mer en slags tvilendeog bekymringsfull henvendelse, vil jeg si. Til han der oppe. Om de evige spørsmål. Og er det slik at mennesket er skapt i Guds bilde, eller tvert om? At det er vi som har funnet opp Gud?

Mange vil nok mene opphavsmannen kommer farlig nær generalisering idet han i Monster framstiller mannen som sådan som drittsekk fullt så dårlig kan det da ikke stå til, all den stund Sambandet akkurat i denne sangen presenterer to fantastiske, mannlige gitarsolister! Nå er ikke jeg fullt så hårsår, men her er altså mangt og meget å tenke over mens du lytter til noe av den fineste, tradisjonelle rocken som lages.

Da kan du kanskje ikke forlange stort mer?

Jeg mener å ha lest at Åge Aleksandersen har hyra en toppetasje midt i Trondheim by som skrivestue. Om dette stemmer, bør brakka snarest oppgraderes til trøndernes svar på hovedstadens æresbolig for kunstnere, Grotten, der Arne Nordheim i dag holder hus. Om dette kan medvirke til at Åge i enda mange år vil føle seg evig ung, slik han synger i tittelkuttet, må dette for Trøndelags vedkommende helt opplagt kunne bokføres som utgift til inntekts ervervelse. I økonomisk forstand, ja men først og fremst i form av åndelig føde.

Arild Rønsen – PULS

Ei fantastisk fin plate

Åge har lagd enda ei fantastisk fin plate. Men selv om rock kan være så mangt, skal du vite dette: «Snöharpan» er ikke rock. Dette er ei samling viser som, musikalsk sett, like gjerne kunne kommet til verden før Chuck Berry kobla gitaren sin til en forsterker. Dette er mer Evert Taube enn Ulf Lundell.

dan_andersson_webDette betyr ikke at det låter gammeldags. Tvert imot; det låter helt up to date. Hensikten kan bare ikke ha vært å lage oppfølgeren til hans forrige fulltreffer.

Da iler vi like gjerne til med unntaket fra regelen. «Frestaren» er – ja; rock. Ikke boom-banga-bang a la Atomkrig & Reagan & Gorbatsjov, men folkrock slik ikke så veldig mange gjør nettopp Åge Aleksandersen etter. «Jag Har Drömt» og «Till Min Syster» er også låter et helt nedpå Sambandet uten videre kunne presentert.

Musikken er bygd rundt den svenske lyrikeren Dan Anderssons (188-1920) verk. Han er en strålende forteller, hva enten han behandler livets store spørsmål, eller rett og slett at han har blitt dritings og stikki fra både kjerring og hus – og tekstene nærmest roper på å bli tonsatt, for her er ikke noen vers med tre linjer og noen med fem eller annet nymotens fiksfakseri. Formen er strikt, liksom rimene er det.

Så til tusenkronersspørsmålet: Hvordan fikser Åge å synge svensk? Det går på skinner; innimellom kan han bli en anelse teatralsk, men det kan han jo også bli på norsk – spesielt i de mest følsomme balladene. De fleste nordmenn fikser faktisk elegant å synge svensk – da er jeg mer skeptisk til det varslede prosjektet fra Tylden & Co, der et svensk dansband skal synge norsk… Det kan bli saker, det!

Åge forteller at han første gang hørte Dan Anderssons dikt da han satt på fanget til bestefar. Sånn sett har vel livet nå gått i en slags sirkel. Jeg veit om opptil flere bestefedre som med fordel kunne friske opp gitarkunnskapene en smule, for så å gi barnebarnet en innføring i Dan Andersson og Åge Aleksandersens kunst. Kanskje kommer et barn av 2000-tallet en gang til å gjøre slik Springsteen har gjort med Pete Seger – å lage sin versjon av materialet som skjuler seg i «Snöharpan»?

Arild Rønsen – PULS

Kunstnerisk triumf

Hvilken kunstnerisk triumf for nestoren i norsk rock! «To Skritt Frem» er et sant oppkomme av fiffige melodier, glitrende arrangement og et tekstmateriale av en annen verden. Det er ikke hver dag jeg blir glad, varm innerst i sjela, av noe såpass prosaisk som å få ei ny plate. Men dette var deilig.

To Skritt FremLa oss begynne med tittelkuttet, for det illustrerer en artist med både sjøltillit og sjølironi. Når man først skal skrive en sang med en sånn tittel; hvorfor da ikke gå tilbake til seg sjøl? Alle vil jo kjenne igjen riffet fra «Levva Livet», men det gjør jo ingenting. Tvert imot – det er bare med på understreke budskapet. Og man kan kanskje ikke bli dratt til TONO-retten for å plagiere seg sjøl?

Sambandet er forresten i toppslag, hvilket vi i og for seg fikk bevis for allerede med singelen. De spiller streit, trøndersk/amerikansk rock, og gjør det så stødig så stødig – selv om de etter hvert får akkordprogresjoner å forholde seg til som krever topp konsentrasjon. Kanskje akkurat derfor; Aleksandersen har med åra utvikla seg til en oppfinnsom komponist, en mann som innafor rammene sjangeren gir, tillater seg å tilføre høyst fargesprakende harmoni-koloritt.

«To Skritt Frem» er et befriende enhetlig album, ikke minst hva tekstene angår. De er førsteklasses, alle sammen, først og fremst fordi de er skrevet av en mann som brenner for noe. Det kan være kjæresten, det kan være forbannelsen over dandy-kåte politikere, det kan være… alt mulig. Poenget er at Åge bryr seg. Han låter aldri likegyldig.

Helt fantastisk er «Bak Slør», sangen om kulturkonfliktene vi alle er nødt til å forholde oss til, daglig – etter at også vårt land, heldigvis, er blitt såkalt flerkulturelt. Gjør vi som Åge vil, skal vi krangle som ville helvete, samtidig som vi strekker ut ei hånd. Som Bono ville sagt det: Vi har bre én klode:

Som en skygge i en bakgård
Som en skygge på et foto
Som en skygge i et liv
Som en skygge over frihet
Som en skygge
Bak slør
Du steiner dine mødre
Pisker dine søstre
Lemleste dine døtre
Bak slør
Men æ vil vær din venn

Best av alt med denne plata; den blir bedre og bedre jo lenger ut i den du kommer. I 2005 følger Åge Aleksandersen oppskriften til 5-milsslukeren Magnar Lundemo: – Jeg åpner steinhardt, og så øker jeg på etter hvert!

Etter vel halvgått løp setter han inn dødsstøtet. Først gjennom duetten med Stefan Sundström, «Vi drar på staaaaaaan…». Det lukter litt Magnus Uggla…? Right you are! I hvert fall musikalsk – men i motsetning til Uggla, steller ikke herrene Aleksandersen & Sundström med bare tull! Det var dét alt handla om: Ned med våpna! Vi drar på by’n!

Dette er den uten sammenlikning beste sangen som til nå er skrevet om det smått obskure «100-årsjubileet».

Er det mulig å skrive oppløftende om tilstandene på skamflekken Guantánamo? Åge får følge av Stina Moltu, som synger om sommerfugler uten vinger, på et språk jeg ikke kan – men som jeg skjønner så inderlig godt.

Det hele lander i «Skyggeland» – mer presist; i stemnninga av et skyggeland. Det er i den stemninga det går opp for deg, at Åge Aleksandersen – i en alder av femti og ganske mye – har lagd sitt beste album.

Arild Rønsen – PULS