Julesangen og julestjerna

Bilde-4

Jula 1957 var jeg 8 år.
Jeg så fram til en herlig jul med pakker,  god mat, fred og fordragelighet i heimen.
På radioen, den ene kanalen vi den gang hadde, var det julemusikk som nå
det var også masse snø i Gullvikmoen, kort og godt en drømmejul.
Julaften var så fin. Med vakkert pyntet juletre, og masse pakker. Ribbe og alt som hørte til sto på bordet,
og verden var på mange måter enestående vakker og ukomplisert.
Vi gikk alltid rundt juletreet og sang alle de kjente og kjære julesangene.
Vi startet med,, Jeg er så glad hver julekveld, og det hele gikk suverent helt til vi kom til dette verset :

Da tenner moder alle lys,
så ingen krok er mørk;
hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk:

Ørk? tenkte jeg, hva er nå det?
Et Ørk?
En Ørk?
Er en Ørk stor?
Hele verdens Ørk?
Jeg hang nesten ikke med rundt juletreet, men kom til meg selv rundt følgende vers :

Hun sier at den lyser enn og slukkes aldri ut,
og hvis den skinner på min vei, da kommer jeg til Gud.

HVIS… den skinner på meg tenkte jeg, så kommer jeg til Gud. Aldri hadde noen stjerne sett meg,
aldri hadde noen stjerne brydd seg om å skinne på meg. Jeg var fortapt ! jeg kom ikke til Gud.
Den grusomme sannheten la seg som et kvalmende teppe over meg…ikke forsto jeg hva en Ørk var, og ikke kom jeg til Gud !

Jeg hadde forsåvidt vært I nærheten av samme problemstilling tidligere samme året I forbindelse med 17 mai.
De voksne, og vi barna sang Ja vi elsker, jeg sang  også med av med hjertens lyst.
Den gangen sang man  selvfølgelig alle versene, og  det kunne vel være en påkjenning og kraftprøve for både liten og stor.
Problemene meldte seg allerede i vers 2:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øivind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
fra dets høye Sverre talte Roma midt imot.

En av de beste kameratene mine het Øyvind Thorsen.
Hva hadde Øyvind å gjøre her i denne sangen?
Sverre som var naboen vår, jobbet på kaia, og drakk øl sammen med faren min, nei, det kunne  nok ikke være han.
Jeg  fikk jeg nesten hodepine av kvad, kjemperad, blod og Roma  og alle de  rare ordene.
Foreldrene mine og de voksne så ganske fornøyde ut, så det var sikkert ingen krise.
Da jeg noen dager sener møtte Sverre  Nabo og spurte han om det var vanskelig å snakke Mot Roma,
så han rart på meg, ristet på hodet og gikk videre.
Brått var jeg tilbake rundt juletreet. Pappa stemte i med Glade jul, og vi kastet oss begeistret ut i det;

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
:/:Lønnlig i blandt oss de går.

Etter som jeg var i DET hjørnet denne julaften så traff også denne teksten meg med full kraft.
Hvor gjemmer de seg ?
Englene altså, kan de påvirke stjernene til å skinne på meg?  Kanskje det finnes håp allikevel?
Alt det andre: Flyver med paradis grønt, og hvor de ser HVA for Gud er skjønt,
var så meningsløst at jeg bestemte meg der og da for å holde det for meg selv…
de måtte bare babble på, og late som om de forsto.
Jeg forsto ikke, men aktet ikke å dele den hemmeligheten med noen.
Slik fortsatte vi rundt juletreet. En malstrøm av uvirkelige ord og bilder surret rundt I hodet mitt.
Mye av det var faktisk så skummelt at jeg nesten ikke turde å høre på det..
Det var blod og kors og ,,for opp til himmelen, og kom bare plutselig ned igjen,, og ga sitt liv, og sitte I lønn.
Jeg kunne sittte jeg og, men hun satt I lønn,,?  enda en  språklig, uforståelig gåte for en  åtteåring.

hvor man deg intet annet bød
en stall og krybbe,
kors og død!

En fattig jomfru satt i lønn,
hun satt i lønn
og fødte himlens kongesønn. Halleluja, halleluja!

De nye Kongsberg hoppskiene mine sto borte I et hjørne og smilte til meg, med løfter om herlighet og virkelighet.
Da fattern avsluttet seansen med Deilig er jorden,  var jeg helt utslitt, men tok med meg de siste linjene som jeg forsto så godt, og som faktisk trøstet litt :

Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!

Jeg rusla ned på rommet mitt, trakk gardina forsiktig til side, og  kikka ut på julenatta I Namsos.
Jeg så over taket der Heimbrent-Martin bodde.
I vindsusglasset så plutselig jeg mitt eget ansikt som I et speil.
Jeg kikket opp mot himmelen og ble nesten blendet av den blanke vakre stjerna som skein ned på meg….

God jul.

åge

Åge-feber på Tahiti

Publikum i ekstase da Åge Aleksandersen og Sambandet entret Tahiti-scenen torsdag.

Tahitifestivalen 2009Alle billettene var revet bort. 2.300 mennesker møtte opp på Tahiti-festivalen for å ‘Levva livet’.

Og de fikk det de ville ha. Trønderrockens gudfar var akkurat så sexy, tøff, flørtende og rå som bare Åge Aleksandersen kan, til ellevill jubel hos publikum.

Strofen «Det e min dag i dag, hærregud for en hæli dag,» har neppe blitt sunget høyere og med mer innlevelse i Kristiansund enn torsdag kveld på Tahiti.

Det var allsang. Helt på grensen.

Og Åge og Sambandet leverte. Virkelig.

Til tross for at den svært populære whiskeystemme-trønderen nylig rundet 60, var det få ting som tydet på at han har tenkt å gi seg med det første.

Og med Sambadet i ryggen, som virkelig fant seg til rette på Tahiti-scenen, ble det hele en bunnsolid konsertopplevelse.

Se bilder fra Tidens Krav HER

Nåtidas Nils Arne Eggen

6

Åge Aleksandersen framstår som nåtidas Nils Arne Eggen. Rundt seg har han seks «spillere» med spisskompetanse. Godfotteorien har sjeldent fungert så bra som i en verkstedhall på Svartlamo’n i går kveld.

Åge og Skjalg

Alle med øynene rettet mot en konsert eller fest med Åge & Sambandet i sommer, har definitivt noe å glede seg til.

Og selv om flere av nylåtene fra «Katalysator» var av dem som fungerte best, var det de nye «draktene» på flere av de gamle låtene, som imponerte mest.

Fremmed fugl er et av kroneksemplene. En av de litt mindre kjente låtene fra «Levva livet» har alltid vært en gjenganger på Sambandet-turneene. Publikum kjenner den ut og inn og synger med når Åge ber om det.

Men det er når først Skjalg Raaen, så Gunnar Pedersen og til slutt Bjørn Røstad drar til med sine jamaktige soloer, at håret reiser seg. Sangen får et helt ny uttrykk.

Dette grepet har Åge & Sambandet tatt på en rekke sanger på turneen som hadde førpremiere for spesielt innbudte i Trondheim i går kveld.

4 pils og en pizza er en annen låt som er trukket ennå lengre i sin rytmiske «galskap». Også her med helt nye soloer av «spissene». Ikke rart det koker blant publikum.

Grepet som er tatt er både nødvendig og genialt. Åge Aleksandersen rundet seks tiår i mars og innledet konserten med å ettertrykkelig slå fast at han er «evig ung» i «katalysator».

At han i neste øyeblikk slår fast at han holder «stø kurs mot stupet», må nesten tolkes som en liten motvekt.

60-åringen har tydeligvis bestemt seg for å spille ut sceniske ess på langt mer synlig vis enn før. Han har rett og slett adoptert nevnte Eggens godfotteori og gjort den til sin egen.

Slik gjør han en konsert med Sambandet anno 2009 til noe mer enn det publikum har hørt i flere år på rad nå.

Toppen kommer med «14 Pages» der Skjalg Raaen og Gunnar Pedersen nærmest duellerte med hver sin mandolin. Duellen tok spektakulære veier uten at det gikk ut over bunnlinja i sangen.

Det er da du bare må gi deg over av beundring. Følelsen skyldes minst like mye at du står der og vet at det som gjøres er så uhyre viktig. Grepene gir ikke bare publikum nye opplevelser.

Der gir også Sambandets medlemmer nye utfordringer og dermed økt spilleglede. Ikke rart det var et vinnerlag på scenen på Svartlamo’n i går.

Åge skal ha all mulig honnør for måten han slipper løs de kreative kreftene rundt seg. Vi snakker «coaching» på høyt nivå av en mann i sin beste alder som mer enn noen andre skjønner hva som skal til.

Det finnes knapt et band i Norge i dag som har så mange kvaliteter som nettopp Sambandet. Ved siden av de tre nevnte solister, oser det klasse og kontroll over Steinar Krogstad på trommer, Terje Tranaas på keyboards og Moren Skaget på bass.

Og med de uventede veiene enkelte av låtene tok på årets første Sambandet-konsert i ny setting, svelges avslutningskanonene «Lys og varme» og «Levva livet» med et fornøyd smil i visshet om at nettene bare blir hetere i tida som kommer.

Per-Magen Midjo – Trønderavisa
Tom E. Østhuus – Foto